10. LYNGEN
Lyngenhalvøya ligger i hjertet av Troms, og strekker seg 85 km fra Balsfjorden i sør til Norskehavet i nord. Halvøya er bare 15–20 km bred, og deles nesten i to på midten av fjordarmen Kjosen. I øst og vest avgrenses området av Ullsfjorden og Storfjorden, som strekker seg 80 km inn i landet. Flateinnholdet er om lag 1500 km2 og vesentlig større enn Jotunheimen nasjonalpark.
Ryggraden i halvøya dannes av en fjellkjede som hevet seg over 1000 m i tertiærtida. I kvartærtida har flere istider modellert ut landskapet, og breene grov ut dype daler og lot spisse, forrevne tinder stå igjen. Lengst inne på halvøya ble ikke arbeidet fullført, og flere av tindene har store platåer på toppen. Dette gjelder bl.a. Jiehkkevárri, Njallavárri og Imogáisi, som derfor er attraktive turmål for breentusiaster. Dalene er ulendte å ferdes i, og området er mest brukt på seinvinteren og våren. Her kan man få flotte skiturer i mektige omgivelser.
Men også om sommeren, med midnattsola som turfølge, åpnes det opp for gedigne alpine naturopplevelser. En tur opp på og over det storslagne Jiehkkevárri (samisk for «Jøkelfjellet», av W.C. Slingsby kalt «Nordens Mont Blanc») sveiper for eksempel på en nesten sjelden måte innom de fleste av de elementer som ligger i bre- eller fjellsporten. Vading av breelv, vandring på blåis og snødekt bre, bratte snøbakker, overganger mellom fjell og bre, luftige passasjer og langvarige turer er noe av det man får oppleve.
De mest benyttede områdene er ved Jægervasstindene, områdene rundt Jiehkkevárri-platået, Lakselvtindene og Koppangen – Strupen. Men også nord på halvøya finnes noen mindre breer som er vel verd et besøk.
Før 1897 hadde sannsynligvis ingen turister forsøkt å trenge inn i Lyngens alpine tindeverden. Her, som sør i landet, var det engelskmenn som erobret tindene og breene først. Geoffrey Hastings skulle vise seg å bli den store drivkraften gjennom tre års utforskning av området. Etter et kort besøk i 1897 vendte han tilbake året etter – denne gang bl.a. med «norsk fjellsports far», William C. Slingsby, og skarpklatreren Walter P. Haskett-Smith. Med seg som fører/bærer hadde de også Elias Monssen Hogrenning fra Loen i Norfjord. De ble kjent med Tromsø-adjunkten Josef Caspari, som på egen hånd så smått hadde begynt å utforske området. Han ble med på flere turer.
I 1898 kom også engelske Elisabeth Main til Lyngen sammen med sine to faste sveitsiske førere, far og sønn Josef og Emil Imboden. De to gruppene traff hverandre på båten fra Tromsø. I løpet av to år sto forskjellige sammensetninger fra disse to grupperingene for et veritabelt bestignings- og utforskningsraid i Lyngen. Alle de viktigste toppene ble besteget, og mange av breovergangene gjennom forskjellige skar ble gått. Disse gylne åra er skildret i E. Mains bok «Mountaineering in the land of the midnight sun» fra 1908, W.C. Slingsbys (oversatt og tilrettelagt av J. Schwarzott) «Norge – den nordlige arena», samt Hastings, Main og Slingsbys rapporter i engelske «Alpine Journal» (årboka til britiske Alpine Club).
Jiehkkevárri kan nevnes spesielt. Dette 10 km lange, for det meste bredekte fjellet, krevde sitt for å bli besteget. Først og fremst i form av lange, slitsomme turer, men også fordi det lenge var usikkert om hva som var hovedtoppen. Caspari prøvde seg flere ganger i åra 1895 og -96 uten å lykkes, mest pga manglende erfaring og utstyr. I 1897 var Hastings alene og rekognoserte oppe på nordtoppen. Året etter nådde Hastings og Hogrenning vesttoppen (1738 m o.h.) fra Holmbukta via Blåbreen, og gikk derfra over sørtoppen og ned ryggen til Sydskaret. I 1899 fant Elisabeth Main og Imbodens veien fra Holmbukta til topplatået via Holmbukttind, og returnerte samme vei.
To dager etter nådde så Hastings og Hogrenning omsider Jiehkkevárris hovedtopp (1834 m) under en ganske drøy rundtur. Med utgangspunkt i Holmbukta hadde de først vært på Durmålstind og gått via Fornesbreen og Fugledalsbreen opp på Jiehkkevárri-platået fra nord. Videre over Kveita, ned i skaret Salen, og etter hvert til hovedtoppen, der uværet satte inn. Med nøyaktig kompassmarsj fant de fram til sørtoppen, og brukte returruta de kjente fra året før via Sydskaret og ut Sløkedalen til Holmbukta. Da hadde de vært på farten i 26 timer.
Enkelttopper som Piggtind sto igjen, og ble ikke besteget før i 1920. Peter W. Zapffes korstog til toppen ved juletider 1922 og 1923 er obligatorisk lesning for alle fjellsportinteresserte nordmenn. Men først sommeren 1923 lyktes han i å nå toppen, og første vinterbestigning måtte vente helt til 1970.
Breene i Lyngen har trukket seg betydelig tilbake de siste 100 år. Det er grunn til å tro at de var nær sitt maksimum etter den Lille Istid den gang Main, Imbodens, Slingsby, Hastings og Caspari klatret i Lyngen. Sammenligninger mellom fotografier den gang og nå viser tilbaketrekninger på flere hundre meter i brefronter, og dels stor avsmelting av jøkler opp til ca. 1500 m o.h. Over denne høyden har det skjedd små forandringer. I 1980 hang ennå Midtbreen og Sydbreen sammen i brefronten. I dag er det stor avstand mellom frontene. Det er ikke påvist vekst på vestsida, slik det er gjort noe lenger sør i landet, som for eksempel ved Engabreen på Svartisen.
10.1 HOLMBUKTA-HOLMBUKTTIND-JIEHKKEVÁRRI
Utgangspunktet for turer sørfra til Jiehkkevárri, Lyngsalpenes høyeste topp, er fra veien langs Sørfjorden. Fra Tromsø tar man av fra E78 ved Laksvatn, og fra Nordkjosbotn tar man av ved Seljelvnes inn Lakselvdalen. Ca. 7 km nord for Lakselvbukt kommer man til Indre Holmbukta. Her krysser veien Storelva, som kommer fra Goverdalen. Fra parkeringsplassen ca. 300 m forbi brua tar kjerrevei av østover mot Tverrelva. Man følger elva på venstre side oppover. Der hvor skogen slutter, tas bratt opp markert morenerygg. Innover ryggen flater terrenget noe ut, men man bør holde mot venstre oppover dalen under Holmbukttind (1666 m o.h.), som står uten navn på kartet. Det anbefales ikke å gå langs bekken til å begynne med, men heller holde seg litt oppe i lia på venstre side. Her er det mye løs grus og stein, så en bør unngå å gå rett under hverandre. Etter hvert er det naturlig å styre mot bekken og følge denne videre oppover.
I ca. 900 m høyde blir det slakere, og man kommer inn på en liten bre. Øvre del av breen følges langs venstre kant mot et trangt skar (snørenne). Seint på sommeren hender det at snøen er tint bort i renna. Når man har passert renna, avtar stigningen, og man kommer inn på ryggen nord for Holmbukttind. Her er det et mektig utsyn ned i Fugledalen og mot Fugledalsbreen. Til å begynne med er ryggen bred, men smalner av etter hvert som man nærmer seg toppen av Holmbukttind. Ruta følger kanten av breen, og rett før toppen må man opp en bratt snøbakke. Enkelte år kan blåisen ha tint fram i denne bakken, og da bør en bruke sikring. Utsikten fra Holmbukttind (feilaktig noen steder kalt Jiehkkevárris vesttopp) er imponerende, spesielt må framheves panoramaet mot Lakselvtindene.
Man fortsetter nå nedover langs kanten av stupet mot Blåisen, som ses ned til høyre. Når terrenget begynner å stige igjen, tar man ut på breen. Man følger en svær skavl som bare noen meter fra fjellet ofte har en tydelig sprekk. Langs skavlen kommer man til et flatt og lavtliggende parti nord for en oppstikkende fjellknaus. Herfra fortsetter ruta opp bratt snøbakke til ryggen som fører videre til høyde 1738. Ofte er det en tydelig bregleppe nederst i bakken som kan være vanskelig å passere, og seint i sommersesongen kan det være iset i bakken. Begge deler kan omgås ved å holde høyre kant langs fjellet oppover. Videre opp til vesttoppen (1738 m o.h.) går det greit, delvis i ur. Rundt vesttoppen er det sprekker i alle retninger. Man fortsetter langs ryggen mot hovedtoppen. Det ligger ofte en langsgående sprekk på breen det siste stykket før ura under toppen; den kan unngås ved å holde litt på nordsida av høyeste ryggen.
Fra toppen av Jiehkkevárri, 1834 m o.h., er det en fantastisk utsikt over Lyngsalpene. I sør møter blikket de forrevne Lakselvtindene, og østover ser man rett ned på Sydbreen og Lyngsdalen. Svært mange vil nå fortsette turen nordover ryggen forbi Kveita og ta seg ned på Fugledalsbreen, videre gjennom Fugledalsskaret og ut Fornesdalen (se egen rutebeskrivelse). Da bør en ha satt en bil ved Fornes i Kjosen på forhånd, slik at man kan komme seg videre. Denne rundturen er en av de mest fantastiske man kan gjøre i Norge, men man må regne 12–15 timer på turen.
Ruta egner seg best som vårskitur eller sommertur. Lytt til værmeldingen før du starter. Nedturen kan bli lang og strabasiøs hvis man møter uværet på toppen. Breutstyr er nødvendig, selv om man bruker ski, og stegjern kan være gode å ha. Ruta ble første gang gått i 1899 opp til Holmbukttind av E. Main, samt J. og E. Imboden.
Overgang til Kjosen. Om sommeren kan man også ta seg ned ryggen mot bandet øverst på Sydbreen (Sydskaret), mellom Jiehkkevárri og Bálggesvárri. Herfra bratt ned i Sløkedalen og tilbake til Holmbukta, eller ned Sydbreen til Lyngsdalen
Kart: Lavangsdalen 1533 I, Storfjord 1633 IV
10.2 HOLMBUKTA-BLÅISEN-JIEHKKEVÁRRI
Utgangspunktet er ved gården Indre Holmbukt på veien langs Sørfjorden, se rute 10.1. Her tar kjerrevei og etter hvert sti opp dalen langs Tverrelva. Når man er kommet over skoggrensa, fortsetter man å følge elva. Rett imot henger Blåisen over dalen, og da denne til stadighet kalver, må man ikke gå helt innunder breen. Hvis man holder skrått til venstre når det begynner å bli svært bratt, rett under Holmbukttind, er det mulig å passere i en renne like ved breen, eller i en annen renne like under stupet. Det siste alternativet fører over en liten rygg, hvor det kan være is like under snøoverflaten. Renna er meget bratt, og stegjern kan være til god hjelp når snøen er hard. Etter hvert vider renna seg noe ut, og man kommer inn på breen overfor det bratte partiet. Denne passasjen er det lurt å gjøre unna tidlig på dagen før sola varmer opp fjellsida og sender mange små snøras nedover.
Herfra er tau påkrevet. Både det flate partiet og øvre heng er oppsprukket. I løpet av juni eksponeres sprekkene, og fra da av tar det for lang tid å gå denne ruta. I øvre henget varierer sprekkene fra år til år. Vanlig rute holder til venstre nær iskosset i nedre parti og midt i feltet for øvrig. På ski traverseres henget flere ganger. Det kan aldri påregnes sikre snøbruer. Fra 1500 m o.h. legges ruta mot toppkulens vestre punkt. Det anbefales å legge ruta i en jevn bue og stigning. Et alternativ til å forsere henget, er å gå i snørenne på venstre side halvveis opp før man går inn i isen igjen.
Turen går i et utrolig vilt og alpint område, og bør bare gås i godt vær. Straks man når toppen av Blåisen, åpner hele Lyngenhalvøyas tinderekker seg, og man får et av Norges flotteste panoramaer rett innpå seg. Spesielt flott er Lakselvtindene, som her virker så nær i sør. Enda nærmere ser man den store snøkalotten på Bálggesvárri i sørøst. Ruta ble første gang gått i 1898 av G. Hastings og E.M. Hogrenning på vei til Jiehkkevárris vesttopp (1738 m).
Overgang til Jøvik i Kjosen eller retur over Holmbukttind (1666 m, uten navn på kartet). Om sommeren kan man også via Jiehkkevárris sørtopp ta seg ned ryggen mot bandet øverst på Sydbreen (Sydskaret), mellom Jiehkkevárri og Bálggesvárri. Herfra bratt ned i Sløkedalen og tilbake til Holmbukta eller ned Sydbreen til Lyngsdalen.
Kart: Lavangsdalen 1533 I, Storfjord 1633 IV
10.3 KJOSEN-FORNESBREEN-JIEHKKEVÁRRI
Fra parkeringsplassen og ovenfor gårdene finner man sti opp mot Fornesdalen. Hold vest for sandtaket, elva og gammel sidemorene til man er inne på sletta i dalen. På ski kan elva vanligvis krysses ut mai måned. Ved stor vannføring bør man gå opp øst for elva. Oppstigning til Fornesbeen legges øst for det gamle brefallet, gjerne inn i skråningen på østsida av dalen.
Man tar inn på breen overfor brefallet. Herfra er breen flat de første to kilometerne, og man går i sørlig retning opp til Fugledalsskaret, som ikke byr på noen problemer når man kommer fra nord. Man må imidlertid igjennom en smeltegrop med dels loddrette vegger. I vestenden av gropa er det greit å komme ut av «fengslet», ved posisjon 562121. Man er nå kommet over på Fugledalsbreen. Passasjen gjennom Fugledalsskaret ble først gått i 1898 av Hastings, Slingsby, Haskett-Smith og Hogrenning.
Man går tilbake oppe på kanten av smeltekløften og skrår over den flate delen av breen i sørøstlig retning mot en bratt brearm ved posisjon 570113. Brearmen fører 400–500 høydemeter bratt opp til nordre del av Jiehkkevárrimassivet. Det er flere sprekkområder i brefallet som må passeres. Øverst bør man holde litt til venstre, før det flater ut oppe på platået. Man er nå kommet inn på en av landets lengste ryggtraverser, som strekker seg fra Rypedalen i nord over Kveita til hovedtoppen på Jiehkkevárri, nærmere 10 km på Lyngens tak. Ryggen sørover mot Kveita er grei å følge. Vær oppmerksom på skavlen på Kveita når man nærmer seg toppen. På venstre hånd ser man rett ned i Lyngsdalen, 1500 m under føttene. På andre side av Lyngenfjorden ser man tettstedet Skibotn. Hvis man ikke ønsker å gå over Kveita, kan toppen passeres på vestsida på kote 1620 m.
Fra Kveita tar man bratt ned snøbreen mot skaret Salen. Er snøen hard, må man utvise forsiktighet. Mot øst ender nemlig Salen i et flere hundre meter loddrett stup mot Lyngsdalen. Veien videre mot Jiehkkevárris hovedtopp ser mindre grei ut. Breen mot øst er her meget oppsprukket med store tverrsprekker som kan være vanskelig å forsere (partiet kalles «De hengende hager»). For å unngå disse, tar man inn på fjellet som stikker fram i breen og nærmest klatrer opp. Når man er på oversida av sprekkområdet, tar man ut på brekulen og følger denne mot toppen. En tverrsprekk like under toppen omgås til høyre.
Hvis man ikke vil klyve i fjellet, kan man fra Salen følge brearmen vestover ned mot Fugledalen, til denne møter en arm av breen som fører opp mot hovedtoppen igjen. Spesielt på skiturer er dette et alternativ, selv om en taper noen høydemeter. Kommer man sørfra og vil gå hele Jiehkkevárri-traversen, kan det være vanskelig å få oversikt over sprekkene rett før laveste punkt på Salen. Da kan man også vurdere denne lille krokveien.
Toppunktet på Jiehkkevárri er Lyngens høyeste punkt, og utsikten er formidabel. Som nevnt under rute 10.1, er hele turen over Jiehkkevárrimassivet en av de flotte vårskiturer man kan oppleve her til lands. Men været skifter fort i disse områdene, og man må være utstyrt for det verste. Ha alltid med overnattingsutstyr, selv om du bare har planlagt dagstur. Vis respekt for værmeldingen, og ha returmulighetene i tankene hele tida. Ruta fra Fornesbreen via Fugledalsbreen og opp på Jiehkkevárri-massivet ble første gang gått på vei til Hastings og Hogrennings førstebestigning av hovedtoppen i 1897.
Overgang til Holmbukt i Sørfjorden, se rute 10.1 eller 10.2.
Kart: Lyngen 1634 III, Storfjord 1633 IV
10.4 SØRFJORDEN-FUGLEDALSBREEN-JIEHKKEVÁRRI
Fra Sørfjorden kan man komme seg til Jiehkkevárrimassivet også fra nord, hvis man kjører ca. 6 km forbi Holmbukta. Her skjærer Fugledalen seg inn i fjellområdet mot sørøst. Man følger elva på nordsida gjennom et moreneområde. Deretter stiger dalen ca. 300 m opp til Fugledalsvatnet, som passeres på nordsida. Her skrår man oppover til venstre, slik at brekanten nås ved posisjon 554110. Når man er kommet opp på breen, er Fugledalsskaret et fint rastemål. Før man når selve skaret, må man ned i en ca. 20 m dyp smeltekløft. Det er lettest å gå ned i gropa fra nordvest, posisjon 562121. Ved å følge bunnen av smeltegropa, kommer man fram til Fugledalsskaret. Her er det fin utsikt ned på Fornesbreen. Passasjen gjennom Fugledalsskaret ble først gått i 1898 av Hastings, Slingsby, Haskett-Smith og Hogrenning.
Fugledalsbreen kan også nås fra Fornesdalen, se rute 10.3. Vil man bestige Jiehkkevárri, følger man rute 10.3 videre over Fugledalsbreen via Kveita og videre til hovedtoppen.
Overgang til Fornesdalen, eller over Jiehkkevárri til Holmbukta.
Kart: Ullsfjord 1534 II, Lavangsdalen 1533 I, Storfjord 1633 IV, Lyngen 1634 III
10.5 LYNGSDALEN-SYDBREEN-JIEHKKEVÁRRI
Lyngenhalvøyas flotte tinder er lett tilgjengelig fra øst. Sørfra tar man av fra E6 ved Oteren, og kjører langs vestsida av Lyngenfjorden til Furuflaten. Fra Tromsø kjører man over Lyngseidet. Ved Furuflaten følger man kjerrevei forbi bebyggelsen innover Lyngsdalen sør for elva. Dalen er flat og fin å gå, og byr på nydelige teltplasser. En leirplass på deltaområdet innerst i Lyngsdalen er det beste utgangspunkt for turer i breområdene øst og nord for Jiehkkevárri.
Elva fra Vestbreen krysses på klopp markert med stake. Kloppen legges ut om sommeren og tas inn om høsten. Dersom man velger å vade, må det skje på elvesletta, Dalbotn. Man fortsetter på nordsida av breelva fra Sydbreen og Midtbreen. Fronten på Midtbreen har nå trukket seg så mye tilbake at det ikke er nødvendig å krysse den. Man vader breelva før man fortsetter gjennom løs morenegrus fram til fronten av Sydbreen og inn på denne i fronten. Naturen rundt danner en mektig ramme om brevandringen. Fra den mektige østveggen på Jiehkkevárri velter hengebreene over kanten. Rett i sør ruver det kjempestore Bálggesvárri-massivet med snøkalotten på toppen.
Man tråkler seg fram mellom sprekkområdene i det øverste, brattere fallet til man når toppskaret (posisjon 550037). En tverrsprekk ved 1100 m koten kan være vanskelig å passere seint på året. I steinura oppe i skaret er det opparbeidet teltplasser. Her kan man også finne rennende smeltevann mellom steinene. Fra skaret lar Bálggesvárri seg lett bestige. Vil man gå tvers gjennom tindene på Lyngenhalvøya, kan man fortsette bratt ned fra skaret til Sløkedalen, og videre ut Goverdalen til Holmbukta. En annen fin tur, hvis teltet står igjen i Lyngsdalen, er å følge Goverdalen østover, forbi vann 776 ved passhøyden mellom Bálggesvárri i nord og Nállangáissi i sør. Gjennom Veidalen kommer en tilbake til teltene. Dette er en flott tur rundt Bálggesvárri-massivet.
Fra skaret øverst på Sydbreen kan man også nå majesteten i Lyngsalpene, Jiehkkevárri. Man runder fjellknausen nord for skaret på vestsida. Her traverserer man ut i sida på smale hyller ganske høyt opp på knausen og klyver noen meter ned, slik at man kommer bort til det lille skaret der eggen opp mot sørtoppen begynner. Passasjen er luftig og går i løs ur, sikring bør vurderes. Herfra klyver man oppover eggen. Veien er enkelte steder markert med små varder, men faller ellers naturlig. Det er fremdeles mye løs stein, og enkelte partier i nedre del er luftige. Man bør vurdere sikringer, spesielt hvis man går ned eggen.
Fra toppen av eggen følger man ur og bre opp til sørtoppen, 1672 m o.h. Her bør man unne seg en utsiktspause. Nå ser man ned på Bálggesvarris snødekte kuppel, og brefallene mot Lyngsdalen tar seg mektig ut. Veien videre mot hovedtoppen går rett nord over breen, først ca. 130 m ned på en sadel, og deretter slakt opp til foten av ryggen som fører til toppen. Her kommer man inn på ruta fra Holmbukta. Siste del følger man ura litt til høyre for ryggen for å unngå en bresprekk like under toppen.
Dette er en lang, men variert og til tider luftig rute for å nå toppen av Jiehkkevárri, og kan kombineres med de andre oppgangene til toppen hvis man har med bivuakkutstyr. Dette bør for øvrig alltid medtas i sekken på turer i dette området, da været skifter fort.
Turen opp til skaret øverst på Sydbreen er særlig fin som skitur, men eggen videre blir i tilfelle ren vinterklatring.
Kart: Storfjord 1633 IV
10.6 LYNGSDALEN-VESTBREEN
Atkomsten til området er fra Furuflaten ved Lyngenfjorden, se rute 10.5. Hvis man først har etablert base camp i Lyngsdalen, bør en unne seg å utforske også de andre breene som velter ned fra Jiehkkevárri-massivet. Her følger en turbeskrivelse til Vestbreen.
Fra elvesletta i Lyngsdalen tas opp langs elva fra Vestbreen. Nederste del er det svak sti. Over tregrensa fortsetter man innover flaten Jiehkkeskohppi, og videre opp litt til venstre for ryggen midt i skråningen. Det er mye løst materiale her, så utvis stor forsiktighet. Høyere oppe blir det litt slakere, men det er best å ta over et lite høydedrag for å unngå svapartiene nærmere breen. Man tar inn på breen i venstre kant, hvor den er slakest. Seinere flater den ut, og man kan følge breen nordover. På venstre side har man den stupbratte østveggen under Kveita. Vestbreen sender en bratt utløper ned i Rypedalsvatn, som er omgitt av bratte kanter unntatt i nord.
Fra toppen av breen er utsikten spesielt fin mot tindene ved Kjosen. Fra breen kan man bestige Bredalsfjellet, som gir enda videre utsyn over området.
Kart: Storfjord 1633 IV
10.7 STORFJORDEN-STEINDALSBREEN-ELLENDALEN
Ved Oteren tar man av fra E6 og kjører langs vestsida av Storfjorden, innerste arm av Lyngenfjorden. 1 km nord for Storeng renner Steindøla ut i havet. Man tar av på første sidevei etter brua. Veien leder gjennom et tun, men fortsetter videre og danner trasé for lysløypa på stedet. Der lysløypa svinger mot venstre, fortsetter man langs veien, som kort etter går over til sti. Man går gjennom et trangt skar og videre innover på nordsida av elva. Dalen blir bredere når Tverrelva er passert, og stien er tydelig helt inn til Nállanriehppi. Her kan en runde på sørsida over morenehaugene og fram til brefronten, som er ca. 1/2 km lengre vest enn det som er avmerket på de tidligste M711-kartene, som ble synfart i 1957.
Selve brefronten er flat og fri for sprekker. Lenger inn, mellom Nállancohkka og Imagáisi, møter en brefallet. Man bør starte omtrent midt på nederst, ta slakt mot venstre midtveis og deretter svinge mot midten igjen i den øvre delen. Ovenfor brefallet utvider breen seg og blir relativt flat, og den er omgitt av flere høye tinder. Er været i godlage, bør man unne seg en avstikker til toppen av Imagáissi. Man holder da rett sør mot brefallet, som starter ved posisjon 547977, og skrår mot venstre opp det bratteste partiet. Det er sprekkområder øverst i henget. Videre følger man det slakeste partiet oppover breen, som her har form av et spørsmålstegn, til høyeste toppen, 1504 m o.h. Flott utsyn til tindene omkring. Tvers over breen dominerer Nállangáissi med Jiehkkevárri stikkende opp bakenfor. I vest ser man over mot Ellendalstind og Lakselvtindene.
Vel nede på Steindalsbreens flate parti igjen kan man fortsette vestover gjennom Ellendalsskaret (1055 m o.h.) og ned Ellendalen til Sørfjorden. I motsatt retning er Steindalsbreen meget enkel å nå fra vest. Man bare følger Ellendalen til skaret, hvor breen ligger helt opptil. Ruta kan gås hele året. Som de andre rutene i Lyngen er den spesielt fin som vårskitur.
Kart: Storfjord 1633 IV
10.8 LAKSVATN-GJØMMERDALSBREEN
Ved Laksvatn i Balsfjorden tar en vei nordøstover mot Sørfjorden og Lakselvbukt. I området mellom enden av Sørfjorden og Lavangsdalen frister en navnløs bre en anonym, bortgjemt tilværelse, men et besøk på den vil ingen angre på. I denne rutebeskrivelsen er den betegnet Gjømmerdalsbreen, pga. navnet på nærliggende topp og dal.
Like ved veikrysset ved Ytre Laksvatn tar gårdsvei av mot Laksvatnet. Man følger like ved lysløypa det første stykket. Der veien slutter, blir det litt vegetasjon å kjempe seg gjennom før man når Storelva. Man tar rett opp lia langs elva i tett skog. Over skoggrensa flater terrenget ut,og man følger Gjømmerdalen innover på sørsida av elva. Det første stykket har elva gravd ut et dypt elvegjel, som man følger langs kanten. Dalen svinger etter hvert mer vestover opp et brattere parti. Etter å ha forsert bratthenget, tar man skarpt til høyre og følger en markert rygg opp under Gjømmertind. Fra det høyeste punktet kan man ta rett opp til venstre inn på breen, eller ned i et søkk, som er fylt med et brevann. Går man denne turen på ski, er det greit å krysse over vannet og inn på breen i enden. Selve breen er temmelig flat, ligger på ca. 1000 m høyde og har form av en nyre. Man kan fortsette over breen og komme seg til Lavangsdalen gjennom Smalakdalen. Herfra er det bussforbindelse videre.
På grunn av breens lave høyde er den lett å nå hvis man er interessert i en bretur uten at den skal bli altfor krevende. Man får fint utsyn mot Lakselvtindene i nord, og de andre lavere toppene i nærheten. Gjømmertind er lett å bestige fra nordøst.
Kart: Lavangsdalen 1533 I
10.9 KOPPANGSBREEN / STRUPBREEN
Disse to breene henger sammen og danner det største brekomplekset i Lyngen.
Enkleste atkomst til Koppangsbreen er opp fra Koppangen. Dit kommer man ved å følge bilveien nordover fra Lyngseidet til den slutter. Fra snuplassen går det sti videre langs fjæra til Koppangselva. Her svinger stien opp langs elva på sørsida, og omtrent ved posisjon 700300 går stien opp en bratt skrent. Oppe på skrenten holdes høyden innover Koppangsdalen til man møter elva igjen. Denne følges videre i meget ulendt terreng, og en steinknaus like før Koppangsvatnet rundes til venstre. For å komme videre til brefronten, holdes på sørsida av vannet, og man følger en trang dal til en er framme ved breen.
Atkomst til Strupbreen skjer lettest over Koppangsbreen. Hvis man vil starte nederst på bretunga, er man avhengig av båtskyss til Strupen, eller å gå fra vest gjennom Strupskardet. Det siste alternativet er drøyt, det tar ca. 6 timer å gå fra Sør-Lenangen i til dels ulendt terreng gjennom Strupskardet. Strupvatnet bør passeres på nordsida, og også på nordsida av en haug som ligger like inntil vannet. Selve bretunga er enkel å komme inn på om en kommer denne veien.
Hvis en benytter båt til Strupen, må en ta seg opp en bratt dal like inntil Koppangsfjellet. Omtrent ved tregrensa dreier en nordover, og meget bratt opp til et platå med fine leirplasser. Det er delvis sti gjennom det bratteste partiet. Videre opp til breen går en over ryggen i vestlig retning. Det kan enkelte steder være litt bratt å komme ned fra ryggen til breen, men ser en seg litt om, er det ikke vanskelig å finne passasjer ned til breen.
Nederste del av bretunga er lite oppsprukket. Ved ca. 600 m koten er det mye sprekker, her er enkleste passasjen som regel midt i brefallet. Videre er det et nytt sprekkområde i ca. 700 m høyde. Dette omgås lettest helt til høyre på breen, eller man tar seg gjennom området litt til venstre for midten.
Dette breområdet gir adgang til noen av de fineste toppene i Lyngen, spesielt Tafeltind og Store Lenangstind.
Sistnevnte ligger midt inne på Lyngenhalvøya, og er omgitt av breer og topper på alle kanter.
Overgang til Jægervatnet gjennom Strupskardet. Oppgangen fra Koppangen kan benyttes hele året.
Kart: Lyngen 1634 III
10.10 STORTINDDALSBREEN / LENANGSBREEN / FORHOLTBREEN
Området mellom Jægervatnet og Koppangen er delvis dekket av store breer. Vest for Koppangsbreen strekker et breområde seg sørover mot Stortinddalen, uten navn på kartet. Det omkranses av flotte topper som Tafeltind, Tvillingtind, Forholttind, Trolltind og Store Jægervasstind. Litt lenger tilbaketrukket kneiser Stortind med sin skarpe egg. Dette breområdet velger vi å omtale som Stortinddalsbreen, slik det også er blitt navnsatt helt fra pionertida i slutten av forrige århundre. Øverst oppe på Stortinddalsbreen fører et skar over til Lenangsbreen, som strekker seg nordover.
For å komme til området sørfra, tar man enten inn Fastdalen/Russedalen fra Koppangen, eller inn Stortinddalen fra vest (sørenden på Jægervatnet). Området i Lyngen er mye benyttet på vårskiturer, og da er det greit å starte ved Svensby (ferge over til Breivikeidet for dem som kommer fra Tromsø) og krysse rett sør for Jægervannet. Begge dalene har fine teltplasser, og området byr på så mange flotte turer at en bør beregne god tid. Øverst i skaret mellom de to nevnte daler svinger man nordover over noen store morenerygger opp mot høyre kant av bretunga. Man holder seg helt inn mot fjellet på høyre side, der det er minst bratt og oppsprukket. Her er likevel store og dype sprekker som man tråkler seg gjennom. Vær oppmerksom på faren for utglidning hvis man benytter ruta som nedgang.
Etter hvert flater breen ut, og man befinner seg inne i gryta omkranset av noen av Lyngens mest alpine topper. Spesielt tar Store Jægervasstind seg flott ut. Toppene lar seg relativt lett bestige, men glem ikke isøksa i de bratte snøbakkene. Opp mot Store Jægervasstind må man passere en bregleppe, som kan by på problemer. Til Tvillingtind sliter man seg opp en bratt snøbakke mellom sprekkene, og herfra kan man fortsette ned i skaret (posisjon 624321) mellom denne og Forholttind, og opp på denne.
En flott rundtur er å følge breen helt opp til den møter Lenangsbreen på nordsida, og så svinge skarpt opp gjennom et trangt skar til man står øverst på Strupbreen/Koppangsbreen. Man står da i Lenangskardet, posisjon 643327 (navnet står feil plassert på kartet). Mot sørøst ser man bort på Tafeltind, som også frister til besøk, for ikke å snakke om tinderekken nord for breen. Store Lenangstind er en av perlene i dette området. En slik rundtur kan gås helt fra Koppangen, med retur ned Koppangsbreen.
For å komme til området fra nord/nordvest, kan man fra Sørlenangsbotn følge Strupskardelva innover mot Lenangstindene. Noen hundre meter rett nordøst for Blåvatnet (der elva deler seg) finnes idyllisk gresskledde teltplasser blant store moreneblokker. Fra Blåvatnet følges østsida av elva fra Lenangsbreen bratt oppover i steinura mot fronten på denne. Videre oppover bretunga bør nok løpende mellomforankringer vurderes, avhengig av taulagets erfaring. Det er ikke veldig bratt, men et taulag må ikke komme på glid her. Fortsett opp hele Lenangsbreen til bandet over mot Stortinddalsbreen, eller Lenangsskardet over til Strupbreen/Koppangsbreen.
Pga. bratthet og potensielt skredfarlig terreng må nok denne vurderes som ren sommerrute.
Jægervasshytta til Troms Turlag bør også nevnes som et fint utgangspunkt for turer i området. Den ligger ved østbredden av Jægervatnet, rett sør for Revelva. Korteste innfallsport derfra er sørøstover opp Forholtbreen og via Forholtskaret (mellom Trolltind og Forholttind) over til Stortinddalsbreen. Også sommerrute, av samme grunner som forannevnte rute.
Kart: Lyngen 1634 III
10.11 ROTENVIKBREEN
Rotenvikbreen er et idyllisk lite breområde rett nordvest for Lyngseidet. Breen gir grei adgang til topper som Istind og Store Kjostind.
6–7 km langs veien nordover fra Lyngseidet tar man inn en liten vei nordvestover og til enden av denne. Her starter sti som i begynnelsen går mye på kryss og tvers av en rørgate opp gjennom skogen. Følg stien vestover til Rotenvikvatnet med fine leirplasser. Fra nordenden på vannet går man korteste vei opp til bretunga, som følges på høyre side oppover. Man møter bratt snøhelling når man runder knausen, som stikker kraftig inn i breen nordfra. Oppe på den øverste flaten dreies vestover, og man sikter seg inn på skaret mellom Istind og Store Kjostind. Begge toppene er tilgjengelige opp langs eggene; mye løst opp til Istind. Retur samme vei.
Kart: Lyngen 1634 III
10.12 STØVELBREEN
Støvelbreen er en av de mindre breene i Lyngen, og den ligger høyt, bretunga rekker ikke lenger ned enn til ca. 900 m o.h. Når den kan virke attraktiv, kommer det av at den er meget lett synlig når en kommer kjørende sørover langs E6 nord for selve Lyngenfjorden. Breen fyller området mellom Støvelfjellet og Store Reindalstind. Den dagligdagse betegnelsen Gjekselen er således ganske betegnende. Breen er ikke mye besøkt. Det får nok den vanskelige atkomsten ta skylda for. Men breen er et flott skue der den ligger høyt oppe mellom mange fine topper. For å komme til breen med bil, må en krysse hele halvøya fra Sør-Lenangen gjennom Reindalen. Mye kortere blir det om en får ordnet båt til Reindal i Lyngenfjorden. Ca. 1 km fra stranda må man komme seg over på sørsida av elva og ta inn en liten sidedal som går rett sørover. Ganske snart svinger man til venstre opp på ryggen nord for høyde 483. Nå gjelder det egentlig bare å følge denne ryggen videre oppover. Det er til dels bratt med fjorden omtrent rett under, men det er ikke nødvendig med sikring. Ryggen følges helt inn mot breen, som er enkel å komme inn på. Breen gir atkomstmuligheter til toppene som omkranser den. Høyest av disse er Store Reindalstind, 1334 m o.h.
Kart: Lyngstuva 1634 IV, Lyngen 1634 III
10.13 VAGGASBLÅISEN
Denne breen ligger så langt unna bebodde områder at en er nødt til å basere seg på base camp i området. Fra østsida av brua over Nordlenangen følger en fjæra ca. 4 km til Nordlenangsbotn. Dernest må en følge østsida av Botnelva i ca. 4 km over flere lange myrdrag. Deretter blir det tørrere, og en finner delvis sti som fører inn til Kvasstinddalen. Fra elvesammenløpet litt nord for lille Vaggasvatn følges ryggen litt til venstre for elva som kommer ned fra breen. Den fører oss via småknauser og en del svapartier opp til vestre Vaggasblåisen. Utenom brefallet litt nedenfor midten er breen flat og ikke særlig spennende. Men det er i hvert fall verdt å ta turen helt til øvre del av breen som ligger helt oppe på kanten av Reindalen. Utsynet derfra mot Reindalstindene er storslagent.
For å unngå å gå samme vei tilbake, kan en gå over til østre Vaggasblåisen. For å komme ned til breen, må en forsere en meget bratt snøbakke, hvor en bør sikre med tau. Videre nedover breen går det greit. Turen kan gås hele året.
Kart: Lyngstuva 1634 IV
|
|
