8. SVARTISEN

Svartisen ligger i Nordland fylke, mellom Saltfjellet i øst og havet i vest. Fra Bodø er det lett atkomst til de vestligste områder via riksvei 17  –  Kystriksveien. Østfra kommer man lettest til breen via Rødvassdalen, en avstikker fra E6 ved Røssvoll nord for Mo i Rana. Man kan også nå breen fra Glomfjord-området i nordvest og Beiardalen i nordøst, eller fra Melfjorden/Nordfjorden i sør.
Navnet Svartisen er litt pussig, da det er sjelden man forbinder is med svart. Men det spiller på kontrasten mellom blåisens dypere farge i forhold til platåets rene hvithet. I bygdene på Helgeland ble derfor selve breisen kalt for svartis, i motsetning til snø.
Petter Dass omtaler faktisk Svartisen skriftlig allerede i «Nordlands Trompet», utgitt i 1739, om enn i poetiske vendinger. Den første som beskriver breen i detalj, og dessuten gjør glasiologiske målinger, er De Seue i 1873. Han bestiger bl.a. Austerdalsisen og måler breens hastighet. Franskmannen Charles Rabot, som også undersøkte Okstindbreen, besøkte Svartisen i 1881.
Breen klassifiseres som kåpebre, fordi breen dekker et fjellparti som det siger is fra til alle kanter. Dette er karakteristisk for norske breer generelt. Breen er delt i to brekapper av den nord-sør-gående Vesterdalen/Glomdalen. Den vestligste utgjør Norges nest største isområde med et areal på 221 km2, mens den østlige utgjør 148 km2. For ca. hundre år siden var breflaten sammenhengende, da to bretunger møttes front mot front litt sør for Kjølvatnet. Breens totale areal minker stadig, men lokalt har noen brearmer vokst i løpet av de siste 10 åra. De nevnte tall er fra 1999.
Da breen ligger nær kysten, faller det mye nedbør over området. Snøgrensa ligger på ca. 1000 m o.h. i de vestligste strøk, og stiger mot ca. 1200 m o.h. i nordøst. På platået som drenerer mot Engabreen, har NVE målt over 13 m snø som har falt i løpet av vinteren.
Den vestligste utløper av Svartisen, Engabreen (lokalt heter den Engenbreen), stopper nå bare noen få meter over havnivået, og fronten har gått raskt framover de siste åra. Om sommeren ankrer cruiseskipene opp i fjorden for at turistene skal få se brefallet. Ved århundreskiftet gikk også Fonndalsbreen langt fram, og ved stranden var det anlagt en stor restaurant.
På Engabreen har Breseksjonen i NVE i lengre tid utført målinger for å bestemme breens massebalanse. Engabreen har hatt den raskeste brebevegelse som noensinne er målt i Norge. I 1891 ble det målt en hastighet på 1,75 meter pr. døgn på bretunga. Det er målt istykkelser på opptil 450 meter på breen. Størst var sannsynligvis Engabreen i første halvdel av 1700-tallet. Radiologiske undersøkelser av trestubber foran Engabreen, som bar tydelig preg av å ha blitt «overkjørt» av isen, viser at det vokste skog her for 1600 år siden. Klimahistoriske data viser at Svartisen var helt borte i perioder av steinalderen og bronsealderen.
Under Engabreen ble det i 1992 opprettet et unikt glasiologisk laboratorium, som drives av NVE. Det ble mulig i forbindelse med vannkraftutbyggingen i området, og laboratoriet har vært besøkt av glasiologer fra flere land. Tunneler i fjellet gir tilgang til breens underside på et sted der istykkelsen er ca. 200 meter.
Østerdalsisen er turistattraksjonen på den østligste del av breen. Den utgjør Norges største brestrøm, og drenerer hele 57 km2 av Østisen. Rundt århundreskiftet gikk brearmen helt ned i Svartisvatnet. Da brefronten trakk seg tilbake, dannet det seg en sjø i fronten på vestsida som hadde utløp til Glomdalen. I 1941 tappet denne seg uventet ut under isen mot øst, ned i Svartisvatnet. Tappingen gjentok seg årlig, og sjøen økte i omfang, så til slutt ble det bygd en overløpstunnel for å forhindre katastrofeflom i Rødvassdalen.