5. HARDANGERJØKULEN

Hardangerjøkulen er en typisk platåbre på vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet. Breen dekker ca. 73 km2, og fra kanten faller flere korte brearmer ut til alle kanter. De to største er Rembesdalsskåka i vest og Midtdalsbreen i øst. Trafikken på breen tok seg veldig opp etter åpningen av av Bergensbanen i 1909, og er i dag et populært turmål fra Oslo og Bergen. På Finse er det mulig å overnatte både på privat hotell og DNTs betjente hytte Finsehytta. Dessuten har DNT selvbetjeningskvarter både på Hallingskeid ved Bergensbanen vest for Finse, og ved Kjeldebu og Rembesdalsseter på sørsida av breen. Bregruppa i DNT-OA har sin egen hytte ved Demmevann, hvor det arrangeres brekurs, breinstruktørkurs og fellesturer. Det må reserveres plass på Demmevasshytta hos Bregruppas sekretær i Oslo. Vintertrafikken er spesielt stor på Finse, og på 17. mai-turer er det tradisjon å feire nasjonaldagen på toppen av Jøkulen. Da kan det være flere tusen mennesker som går i 17. mai-tog på breen med norske flagg og høy stemning, selv om tåka kanskje ligger tett.
Under krigen hadde tyskerne planer om å bygge flyplass på Hardangerjøku-len. På Finse bygde de anlegg for å teste drivstoff og flymotorer under kalde forhold, og høsten 1940 ble 600 sekker sagflis båret opp til toppen av jøkulen. Flisa ble spredd utover snøen og stampet inn med treklubber for å lage en fast overflate. Et tysk rekognoseringsfly landet, men da det skulle ta av, havarerte det i en skjult sprekk. Dermed ble det brått slutt på planene om flyplass. Tyskerne ble imidlertid i området, og bygde bl.a. en liten observasjonsbrakke på Kongsnut. Siden overtok det lokale hjelpekorpset hytta. Sommeren 1991 ble den revet, og en ny og større hytte ble satt opp litt nærmere brekanten.
I vintersesongen er det kvistet en turistrute fra Finse - foten av Midtdalen - Røde Korshytta - Ramnabergbreen  –  Finse. Denne er lagt i et «trygt» område hvor tau ikke er påkrevet, så lenge man holder seg til kvisteruta.
For øvrig må all ferdsel på Hardangerjøkulen skje forsvarlig innbundet i tau, også om vinteren. Spesielt farlige områder er Rembesdalskåka, Vestre Leirbotnskåka og Midtdalen. Austre Leirbotnsskåka er ikke farbar om vinteren. I snøfattige vintre har det også dukket opp sprekker oppe på platået.
Fra toppen er det vid utsikt. Man kan se Hurrungane og andre sentrale fjell i Jotunheimen, Hallingskarvet i hele sin lengde og Gaustadtoppen i sørøst. Mot sør og vest kan man se Hardangervidda med Hårteigen og Folgefonna.
Hardangerjøkulen har en egen plass i Bregruppa i DNT’s historie. Det første moderne brekurs ble holdt her i 1959, og på et instruktørkurs på Finse, som på sin avslutningstur tok turen via Demmevasshytta, ble initiativet tatt til stifting av Bregruppa. Samtidig ble tanken om å rehabilitere hytta lansert. Den interessante historien til Demvasshytta kan man lese i en egen bok som ble utgitt i 1981. Der kan man også lese om naturens tømming av Demmevannet under isen og de mange flomkatastrofene i Simadalen. Hytta ble drevet som betjent DNT-hytte fra 1908 til 1941.